-Pengene var ikke mine

Den dagen jeg hadde tatt avgjørelsen, satt jeg på kjøkkenet mitt, og ut fra radioen kom stemmen til lederen i Norea. Han fortalte hvordan de hadde et ønske og en bønn om å nå kvinner på den muslimske øya Zanzibar med evangeliet om Jesus på en muslimsk radiokanal. Utfordringen var bare det at når de hørte Jesu navn ble nevnt i disse programmene, skrudde de opp prisen så høyt, at Norea ikke hadde penger til å betale. Der og da visste jeg det. Jeg slo nummeret til Norea, og spurte hva de trengte for å starte disse sendingene. -100 000 for oppstart og første året, var svaret.

Kvinnen ser på oss med tårer i øynene. Du skjønner, det var summen jeg hadde fått. Jeg kan ikke reise ut, jeg kan ikke tale og sånn, men dette var det jeg skulle gjøre, sier hun, og trykker hånda til kvinnen ved siden av seg litt hardere. Enda en gang gir de to kvinnene hverandre en stor omfavnelse. Joyce, leder av Håpets kvinners arbeid på Zanzibar, og kvinnen. De tørker begge tårene. Det tar litt tid før Joyce får kontroll over stemmen. -Du aner ikke hva du har vært med på, sier hun endelig, og kremter før hun begynner å fortelle historie etter historie fra kvinner på Zanzibar som har fått hjelp, ja til og med berget livet eller tatt imot Jesus på grunn av hennes offer.

Tårene renner på oss alle som er til stede denne formiddagen. Plutselig går det opp for oss. Vi er et team! Vi står sammen i dette! Vi er bare plassert på forskjellige steder i denne kjeden av medarbeidere. Denne kvinnen som hjalp oss å starte arbeidet på Zanzibar, og du, som har vært med å gi slik at det ikke ble bare med det første året, men har gitt Norea anledning til å fortsette å betale for sendekostnadene. Vi som er med og støtter her fra Norge og Joyce og hennes medarbeidere i front. Av og til gir Gud noen et særlig oppdrag som innebærer et stort, økonomisk offer. Andre ganger minner Han oss om at sammen kan vi flytte fjell, krone for krone. Sammen kan vi berge sjeler for evigheten.